Altfor mange pasientar behandlast feil

Tekst: Ole Kristoffer Larsen, kiropraktor og senior fagrådgjevar i Norsk Kiropraktorforening
JANUAR 2026

Ryggsmerter er ein av dei vanlegaste helseplagene våre. Likevel får mange pasientar behandling som ikkje verkar, som vert gjeven for seint, eller som i verste fall gjer meir skade enn nytte. Det fører ikkje berre til unødvendig liding for den enkelte, men òg til store og unødvendige kostnader for samfunnet.
Vi har eit solid kunnskapsgrunnlag for kva som bør prioriterast og kva som bør unngåast. Det gjev oss eit tydeleg ansvar for å handle deretter.

Kor stort er problemet?

Ryggsmerter toppar lista over årsaker til funksjonstap. I 2020 var heile 619 millionar menneske råka på verdsbasis, og talet aukar raskt. Innan 2050 er det venta at talet vil nå 843 millionar [1].

I Noreg er muskel- og skjelettlidingar, særleg rygg- og nakkesmerter, blant dei største årsakene til helsetap i arbeidsfør alder [2]. Vi veit òg at lågare sosioøkonomisk status aukar sannsynet for å falle ut av arbeidslivet [3], og tala tyder på at dei sosiale helseforskjellane er aukande [4]. NAV-tal viser at kvar femte person i yrkesaktiv alder står utanfor arbeid eller utdanning, og at muskel- og skjelettlidingar er ein av dei viktigaste årsakene til dette [5, 6].

Tal frå Oslo Economics anslår at rygg- og nakkesmerter kostar samfunnet over 220 milliardar kroner kvart einaste år – eit beløp som truleg er vesentleg høgare i dag [7].

Kvar femte person i yrkesaktiv alder står utanfor arbeid eller utdanning, og muskel- og skjelettlidingar er ein av hovudårsakene.

Kva veit vi om behandling?

I 2018 oppsummerte verdas leiande ryggforskarar kunnskapsgrunnlaget i The Lancet [8]. Konklusjonen var tydeleg: Vi veit mykje om korleis pasientar med ryggsmerter bør behandlast, og vi veit godt kva som ikkje verkar.

Dei fleste med uspesifikke korsryggsmerter har ikkje behov for MR, annan bildediagnostikk, sterke medisinar eller kirurgi. Likevel vert slike tiltak nytta hyppig i strid med både internasjonale tilrådingar og norske retningslinjer [8, 9].

Rundt 94 % av kostnadene påløper i spesialisthelsetenesta.

Norske registerdata viser at dei 5 % mest kostnadskrevjande muskel-skjelett-pasientane står for om lag 61 % av dei totale kostnadene over fem år, og at rundt 94 % av desse kostnadene påløper i spesialisthelsetenesta [10]. Mange av desse pasientane har ikkje hatt kontakt med anna førstelinjetilbod enn fastlegen før dei vert tilvist. Samstundes vert låg-verdi-tiltak nytta altfor ofte [10–12].

Dette mønsteret er dokumentert i norske registerdata for muskel-skjelettlidingar [10], og liknande mønster er rapportert i Danmark, som har eit primærhelsetilbod samanliknbart med det norske. Funn frå danske registerstudiar viser at så mykje som 30–50 % av pasientane i spesialisthelsetenesta ikkje har fått retningslinjefesta behandling i førstelinjetenesta før dei vart tilvist [11, 12].
30–50 % av pasientane i spesialisthelsetenesta har ikkje motteke retningslinjefesta behandling i førstelinjetenesta før dei vart tilvist.

Kva verkar?

Forskinga peiker samstemt på fleire tiltak med dokumentert effekt, der både The Lancet og WHO understrekar tydinga av ein aktiv og heilskapleg tilnærming.

Pasientopplæring og tryggjing

Gode forklaringar og meistringsstrategiar er tilrådd i alle retningslinjer [8, 9]. The Lancet understrekar at pasienten si forståing av smerte og tryggleik i aktivitet er nøkkelen til betring, medan WHO tilrår at strukturert pasientopplæring inngår som del av behandlinga [8, 13]. Dette krev tid og ein god relasjon mellom pasient og behandlar – noko som ofte vert utfordra av tidspress og pasientforventningar i allmennpraksis [14].

Rørsle, aktivitet og arbeidsretta tiltak

Tidleg aktivitet er ein av dei viktigaste faktorane for å førebyggje langvarige ryggplager.

Passivitet aukar risikoen for kroniske smerter, medan gradert retur til arbeid og tett oppfølging gjev betre resultat enn langvarig sjukefråvær [8, 13]. Både The Lancet-serien og WHOs retningslinjer løftar fram rørsle og deltaking framfor passiv behandling, og tilrår å redusere barrierar som ventetid og eigenbetalning. Fysisk aktivitet og trening er sentrale verkemiddel både i behandling og førebygging. Det vert tilrådd at trening vert strukturert og tilpassa den einskilde sitt behov og preferansar [8, 13].

Tiltak på arbeidsplassen, inkludert ergonomisk tilrettelegging, samarbeid mellom arbeidsgjevar og helsepersonell, og gradert retur til arbeid, bidrar til raskare betring og reduserer risikoen for langtidssjukefråvær [15]. Dette samsvarer med The Lancet-serien og WHOs vektlegging av aktivitet og arbeidsdeltaking [8, 13].

Manuelle og andre ikkje-medikamentelle tiltak

The Lancet åtvarar mot overforbruk av passive behandlingar som leddjustering, massasje og elektroterapi åleine, men opnar for tilpassa bruk som supplement til eigenaktivitet [8].

WHO gjev tilsvarande betinga tilrådingar. Spinalmaniputasjon og massasje kan vurderast som tillegg, medan traksjon, terapeutisk ultralyd, TENS og rutinemessig bruk av korsett eller belte vert frårådd [13].

Kognitive tilnærmingar

The Lancet Back Pain Series etterlyste allereie i 2018 auka fokus på biopsykososiale og kognitive tilnærmingar, og nyare studiar stadfestar effekten.

Kognitivt retta intervensjonar som fremjar forståing, tryggjing, gradvis eksponering og aktiv meistring har vist gode resultat ved langvarige ryggsmerter. Eksempel på intervensjonar som har vist lovande resultat er Kognitiv funksjonell terapi (CFT) og Pain Reprocessing Therapy (PRT).

Kognitiv funksjonell terapi (CFT) gav store og vedvarande forbetringar i smerte og funksjon, og var meir kostnadseffektiv enn vanleg behandling ved eitt års oppfølging [16]. Ei nyare treårsoppfølging viser at dei kliniske gevinstane i stor grad held seg over tid [17].

Pain Reprocessing Therapy (PRT) oppnådde at to av tre deltakarar vart smertefrie eller nesten smertefrie etter fire veker, med vedvarande gevinst ved eitt år [18]. WHO tilrår at kognitiv åtferdsterapi (CBT) kan inngå som del av behandlinga [13].

Multimodale forløp

For meir komplekse tilfelle gjev tverrfagleg biopsykososial oppfølging betre resultat enn enkelttiltak åleine [19]. Både The Lancet og WHO tilrår multimodale, koordinerte tiltak der legar, fysioterapeutar, kiropraktorar, psykologar og andre samarbeider [8, 13].

Kvifor er førstelinjen avgjerande?

Dei fleste pasientar med ryggsmerter har ikkje behov for spesialistbehandling. For dei fleste går plagene over utan spesifikke tiltak eller langvarig oppfølging. Førstelinjen må likevel ha kapasitet og kompetanse til å:

• Selektere pasientar som treng spesialisthelsetenesta, til dømes ved akutt prolaps med funksjonstap.
• Fange opp pasientar med høg risiko for langvarige plager og sjukefråvær, og tilby tett oppfølging tidleg.
• Identifisere tidleg kven som treng kirurgi og kven som treng aktiv, meistringsretta oppfølging.

Tiltaka i WHOs retningslinjer er gode og gjev oss på mange måtar svaret på kva pasientane treng sett som gruppe, men dei må tilpassast pasienten sin situasjon. Det er her alle tre delane av evidensbasert praksis kjem inn – forskingsbasert kunnskap, klinisk ekspertise og pasienten sine verdiar og behov må balanserte.

Ved å byggje vidare på den kompetansen som allereie finst i førstelinjen, kan vi spare både pasientane og samfunnet for unødvendige kostnader. Dessverre vert ressursane ofte brukte omvendt: mest pengar går til få pasientar, seint i forløpet, når plagene har vorte alvorlege og kostbare [10, 11, 12].

Førebygging og tidleg innsats får mindre merksemd, sjølv om det er her gevinsten er størst.

For å snu utviklinga må vi:

• Satse på rett behandling, til rett tid, frå rett kompetanse.
• Stramme inn på låg-verdi-praksis som rutinemessig MR og unødvendig bruk av sterke medisinar.
• Belønne førebygging, aktivitet og tiltak som held folk i arbeid.

Kva må gjerast?

Vi veit kva som verkar for personar med ryggsmerter, men held fram med å bruke ressursar på tiltak med låg effekt og høg kostnad.

Ryggsmerter er ein av dei største folkehelseuvfordringane våre. Når feil behandling og feil ressursbruk får dominere, mistar vi høvet til å hjelpe pasientane tidleg og effektivt. Samstundes aukar kostnadene dramatisk.

Sjølv om ryggsmerter er komplekse, treng vi ikkje gjere det komplisert. Vi kan redusere både liding og samfunnsøkonomiske tap – men då må vi tore å prioritere smartare.

Kjelder

1. GBD 2021 Low Back Pain Collaborators. Global, regional, and national burden of low back pain, 1990–2020, its attributable risk factors, and projections to 2050: a systematic analysis of the Global Burden of Disease Study 2021. Lancet Rheumatol. 2023;5(6):e316-e329.
2. Folkehelseinstituttet. Muskel- og skjeletthelse i Noreg. I: Folkehelserapporten. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2022.
3. Folkehelseinstituttet. Sosiale helseforskjellar i Noreg. I: Folkehelserapporten. Oslo: Folkehelseinstituttet; 2022.
4. Al-Rammahy A, Al-Shather K, Bringedal BH. Sosial ulikheit i helse aukar. Tidsskr Nor Laegeforen. 2024 Apr 30;144(6).
5. NAV. 1 av 5 står utanfor arbeidslivet. Oslo: NAV; 2024.
6. Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI). Faktabok om arbeidsmiljø og helse 2024. Oslo: STAMI; 2024.
7. Oslo Economics. Berekraft i praksis: Rygg- og nakkeplager i Noreg. Oslo: Oslo Economics; 2021.
8. Hartvigsen J, Hancock MJ, Kongsted A et al. What low back pain is and why we need to pay attention. Lancet. 2018 Jun 9;391(10137):2356-2367.
9. Helsedirektoratet. Lumbago (L03) – korsrygg, symptom/plager. I: Sykmelderveileder. Oslo: Helsedirektoratet; 2024.
10. Amundsen O, Moger TA, Holte JH et al. Patient characteristics and healthcare use for high-cost patients with musculoskeletal disorders in Norway: a cohort study. BMC Health Serv Res. 2024 Dec 18;24(1):1583.
11. Clausen S, Hartvigsen J, Johansson MS et al. Healthcare Utilisation in Danish Primary Care Among Patients With Low Back or Neck/Thoracic Spine Pain Before and After Assessment in Secondary Care. Musculoskeletal Care. 2024 Dec;22(4):e70017.
12. Nim C, Hartvigsen J, Skovsgaard CV et al. Physiotherapy and chiropractic healthcare utilization in adults with spinal pain: four-year trajectories of 47,777 Danish individuals. J Public Health (Berl.) (2025).
13. World Health Organization. WHO guideline on non-surgical management of chronic primary low back pain in adults in primary and community care settings. Genève: WHO; 2023.
14. Arnbak BA, Jensen TS, Lund RA et al. Usual care for low back pain and barriers to best practice: A cross-sectional study in Danish general practice. Musculoskeletal Care. 2024 Jun;22(2):e1911.
15. Cullen KL, Irvin E, Collie A et al. Effectiveness of Workplace Interventions in Return-to-Work for Musculoskeletal, Pain-Related and Mental Health Conditions. J Occup Rehabil. 2018 Mar;28(1):1-15.
16. Kent P, Haines T, O’Sullivan P et al. Cognitive functional therapy with or without movement sensor biofeedback versus usual care for chronic, disabling low back pain (RESTORE). Lancet. 2023 Jun 3;401(10391):1866-1877.
17. Hancock M, Smith A, O’Sullivan P et al. Cognitive functional therapy with or without movement sensor biofeedback versus usual care for chronic, disabling low back pain (RESTORE): 3-year follow-up. Lancet Rheumatol. 2025 Nov;7(11):e789-e798.
18. Ashar YK, Gordon A, Schubiner H et al. Effect of Pain Reprocessing Therapy vs Placebo and Usual Care for Patients With Chronic Back Pain. JAMA Psychiatry. 2022 Jan 1;79(1):13-23.
19. Kamper SJ, Apeldoorn AT, Chiarotto A et al. Multidisciplinary biopsychosocial rehabilitation for chronic low back pain. Cochrane Database Syst Rev. 2014;(9):CD000963.