Unødige sjukemeldingar og henvisingar kostar milliardar

Tekst: Jørgen Jevne, fysioterapeut, kiropraktor og fagrådgjevar i Norsk Kiropraktorforening
JANUAR 2026

Trass i at Noreg har ei effektiv førstelinjeteneste der mange pasientar blir handterte godt, er det framleis svært mange som får feil behandling og dermed hamnar i ei allereie pressa spesialisthelseteneste. Konsekvensen av desse unødige henvisingane er ikkje berre feilbehandling, men ei rekning i milliardklassen – og pasientar som i verste fall berre blir verre.

35 % av pasientane som er langtidssjukemelde er ikkje tilbake i jobb 3 månader etter enda sjukemelding.

Dei fleste pasientar med muskelskjelettplager blir handterte i førstelinja i Noreg. Majoriteten oppsøkjer fastlege eller kiropraktor, der dei blir undersøkte og behandla, og dette er tilstrekkeleg. Norsk forsking frå Amundsen og kollegaer viser at dei aller fleste pasientane klarer seg med éin, eller nokre få, konsultasjonar [1]. Dette er ein rimeleg og effektiv modell som er i tråd med internasjonale retningslinjer. Ser ein samla på besøk hos kiropraktor, fastlege og fysioterapeut, viser tala frå Amundsen at 90 % av pasientane blir ferdigbehandla i førstelinja.

Nesten 90 % av alle MSK-pasientane blir ferdigbehandla i primærhelsetenesta.

Me kan difor slå fast at den norske førstelinjemodellen i all hovudsak er velfungerande. Likevel er muskelskjelettrekneskapen blodraud lesnad. Det blir anslått at muskelskjelettplager kostar 250 milliardar kroner årleg – korleis er det mogleg når majoriteten blir handtert godt [2]?

Sjukefråvær er dyrt – og ofte unødvendig

Sjukefråvær grunna muskelskjelettplager har vore stabilt høgt dei siste tjue åra. Over 30 % av sjukefråværet er grunna smerter i kroppen, og verst er det i fysisk tunge yrke som bygg og anlegg. Stubhaug og kollegaer ved Oslo universitetssjukehus viste at langvarige smerter kostar Noreg 128 milliardar kroner årleg, der nesten 80 prosent er tapt arbeidskraft i form av sjukefråvær, uførskap og redusert produktivitet. Av desse blir 80–100 milliardar anslått å vere grunna muskelskjelettplager [3].

Nasjonale og internasjonale retningslinjer viser tydeleg at sjukemelding som tiltak for å handtere muskelskjelettplager i dei fleste tilfelle er feil [4,5,6]. Kortvarige avbrekk frå ein fysisk eller psykisk krevjande jobb kan vere nødvendig, men utan å setje i verk rette tiltak parallelt – som ergonomiske tilpassingar, trivsel, variasjon i arbeidsform og hjelp-til-sjølvhjelp-tiltak – kan ei sjukemelding ofte vere starten på eit liv med utanforskap, einsamheit og isolasjon. Dette er alle faktorar som er knytte til auka plager for individet og auka kostnader for samfunnet.

35 % av pasientar som er langtidssjukemelde er ikkje tilbake i jobb tre månader etter enda sjukemelding.

Av pasientar som er sjukemelde meir enn 12 veker, er det i snitt 14 % som ikkje er tilbake i jobb eitt år seinare [7]. Tiltak retta mot å halde folk i arbeid er både samfunnsøkonomisk fornuftige og best for individet med plager.

Få pasientar står for mesteparten av kostnadene

Amundsen har avdekt at om lag 12 % av pasientane står for ein uproposjonal del av kostnadene. Det er fleire årsaker til dette. Kombinasjonar av ulike helsetenester er eit fordyrande element. Gruppa pasientar som har høg bruk av både fastlege og fysioterapi kostar om lag 20 gonger meir for samfunnet enn gruppa som berre nyttar kiropraktor. I tillegg er sannsynet for at pasienten blir vist vidare til endå dyrare spesialisthelseteneste om lag seksdobla dersom pasienten nyttar fastlege og fysioterapeut samtidig, samanlikna med pasientar som berre går til kiropraktor [1,8].

Ser ein på dei 5 % av pasientane som står for dei største offentlege kostnadene, dei såkalla høgkostpasientane, skuldast dette oftast henvisingar til spesialisthelsetenesta med påfølgjande dyre innleggingar og kostbare operasjonar. Overraskande mange av desse henvisingane er truleg heilt unødige. Norske registerdata viser at berre 30–50 % hadde fått adekvat førstelinjebehandling før dei vart innlagde og opererte [1,8]. Desse tala er i seg sjølve urovekkjande.

Nasjonale og internasjonale retningslinjer er eintydige i bodskapen når det gjeld handtering av ikkje-traumatiske muskelskjelettplager. Pasientane skal gjennomgå konservativ behandling over tid før ei henvising til spesialisthelsetenesta i det heile blir vurdert [9]. Det finst unntak, til dømes raskt progredierande skiveprolapsar med uttala nevrologiske utfall, men desse utgjer ein uvesentleg minoritet i den store samanhengen.

Berre 30-50% hadde fått adekvat førstelinjebehandling før dei vart innlagde og opererte

Sjølv i svært komplekse tilfelle av muskelskjelettplager viser ny forsking at desse bør handterast i spesialiserte senter i førstelinja. God behandling for denne gruppa inneber ei heilskapleg biopsykososial tilnærming etter modell frå kognitiv funksjonell terapi og liknande metodar, som nyleg har vist gode langtidsresultat ved ryggplager [10,11].

Det framstår difor openbert at mange pasientar i dag kunne ha unngått både sjukemeldingar og henvisingar til ei kostnadsdrivande spesialisthelseteneste som i praksis ikkje har eit fullgodt tilbod til denne gruppa. Resultatet ville vore store samfunnsinnsparingar og pasientar som slapp unødvendig venting, liding og kronifisering.

Arbeidslinja har aldri vore viktigare

Det norske arbeidslivet står framfor ei varsla krise. I 2025 står 700 000 nordmenn i arbeidsfør alder utanfor arbeidslivet. Det svarar til 20,5 % av den potensielle arbeidsstyrken, og trenden har diverre vore aukande [12]. Muskelskjelettplager er ei av dei viktigaste årsakene til legemeldt sjukefråvær, og uspesifikke smerter er òg ei hyppig årsak til uførskap på landsbasis. Å ta vare på og behandle den attverande arbeidsstyrken har difor aldri vore viktigare.

Forsking viser at behandling av dei hardast råka pasientane er utfordrande uavhengig av nivå i helsetenesta [13,14]. Dette er komplekse pasientar som krev omfattande, langvarig og kostbar behandling i spesialiserte settingar [11]. I eit samfunnsøkonomisk perspektiv er det difor langt viktigare å satse hardare på arbeidslinja for å hindre at utanforskapen aukar ytterlegare. Å redusere talet på høgkostpasientar frå 5 % til 4 % ville ha medført innsparingar i milliardklassen, men har vist seg svært vanskeleg i både forsking og praksis. Å hindre at delen utanfor arbeidslivet aukar frå 20,5 % til 25 % er truleg ei langt betre samfunnsøkonomisk investering enn å bruke hovuddelen av ressursane på pasientar med låg sannsyn for tilbakeføring til arbeid. I dag blir det dessverre brukt mykje ressursar på kostnadsdrivande behandling som i liten grad gir avkastning i form av auka arbeidskapasitet og redusert sjukefråvær.

Kostnadene blir først uhandsame når pasientar blir over- eller feilbehandla. Riktig og effektiv handtering tidleg gir kortvarige forløp som held pasientane i arbeid og kostnadene nede. Kvifor blir då så mange viste vidare til spesialisthelsetenesta utan at tilrådd behandling er prøvd først?

Systemet er rigga for fordyrande feilbehandling

Basert på tilgjengeleg forsking og utviklinga i kunnskapsgrunnlaget dei siste 20 åra er det openbert at ei trygg, god og effektiv førstelinje er avgjerande. Svaret er samansett, men ei kombinasjon av uvitenheit, manglande kunnskap, ressurspress og krevjande pasientforløp er sannsynlege forklaringar. Betre samhandling mellom aktørane i førstelinja bør vere eit satsingsområde, og ei tydelegare ansvarsdeling mellom fastlegar, kiropraktorar og fysioterapeutar er nødvendig.

Slik systemet er utforma i dag, er det nærast rigga for feilbehandling.

For ein fastlege i ein travel praksis er det enklare å møte ein kompleks ryggpasient med sjukemelding, medikament og henvising til biletdiagnostikk, sidan dette både sparer tid og ofte gir nøgde pasientar [15]. Paradoksalt nok er alle desse tiltaka i direkte konflikt med internasjonale tilrådingar.

Å bruke tid på pasienten gjennom god samtale, kognitiv åtferdsterapi, grundig klinisk undersøking og delt beslutningstaking er retningslinjeforankra tiltak [4,5,16], men dei er openbert meir krevjande for både klinikar og pasient. Systemet premierer difor ubevisst feilaktige henvisingar og sjukemeldingar som både er kostnadsdrivande og i strid med retningslinjene for god behandling.

Det krevst difor ei omfattande reform av refusjonssystema som i større grad tek vare på pasientane sitt behov for god helsehjelp i primærlinja, i staden for at helsepersonell blir premierte for å rekvirere pasientar til unødvendige undersøkingar, sjukemeldingar og operasjonar. Dette krev eit breitt tverrpolitisk og tverrfagleg samarbeid der forskinga i langt større grad må forankre avgjerdene. Forskinga er tilgjengeleg, og svara ligg på bordet.

No må me handle.

Forfattaren:

Olav Amundsen
Doktorgradsstipendiat – Institutt for folkehelse og tverrfaglege helsevitskapar
Bachelor i fysioterapi, Høgskulen i Oslo og Akershus, 2011–2014
Master i klinisk fysioterapi, Curtin University, 2017
Manuellterapeut, 2018
Doktorgradsstipendiat, Institutt for tverrfaglege helsevitskapar, 2021–2024
Pasientkjenneteikn og bruk av helsetenester hjå høgkostpasientar med muskelskjelettlidingar i Noreg

Kjelder:

1. Amundsen O, et al. Combination of health care service use and the relation to demographic and socioeconomic factors for

patients with musculoskeletal disorders: a descriptive cohort study. BMC Health Serv Res. 2023;23(1):858.

2. Skogli E, et al. Samfunnskostnader knyttet til muskel- og skjelettsykdom i Norge i dag. Rammer flest – koster mest. Oslo: MENON

Economics AS; . 2019.

3. Stubhaug A, et al. The costs of chronic pain—Long‐term estimates. European Journal of Pain. 2024.

4. Hartvigsen J, et al. What low back pain is and why we need to pay attention. The Lancet. 2018.

5. Foster NE, et al. Prevention and treatment of low back pain: evidence, challenges, and promising directions. The Lancet. 2018.

6. Munk R, et al. Mens vi venter på nye retningslinjer for behandling av korsryggsmerter. Tidsskr Nor Laegeforen. 2020;140(8).

7. Kvile J. Kommer langtidssykemeldte seg tilbake i jobb? Oslo: Statistisk sentralbyrå; . 2024 Jul 08.

8. Amundsen O, et al. Patient characteristics and healthcare use for high-cost patients with musculoskeletal disorders in Norway: a

cohort study. BMC Health Serv Res. 2024;24(1):1583.

9. WHO. WHO guideline for non-surgical management of chronic primary low back pain in adults in primary and community care

settings. Geneva: World Health Organization. . ISBN: 978-92-4-008178-9. 2023.

10. Kent P, et al. Cognitive functional therapy with or without movement sensor biofeedback versus usual care for chronic, disabling

low back pain (RESTORE): a randomised, controlled, three-arm, parallel group, phase 3, clinical trial. The Lancet. 2023.

11. Hancock M, et al. Cognitive functional therapy with or without movement sensor biofeedback versus usual care for chronic,

disabling low back pain (RESTORE): 3-year follow-up of a randomised, controlled trial. Lancet Rheumatol. 2025;7(11):e789-e98.

12. NAV. 700 000 står utenfor arbeidslivet i Norge. Pressemelding; 8. august 2025.

13. Schwarz T, et al. Barriers to accessing health care for people with chronic conditions: a qualitative interview study. BMC Health

Serv Res. 2022;22(1):1037.

14. Risberg M. Pakkeforløp for pasienter med muskel- og skjelettplager? . Tidsskrift for Den norske legeforening 2018;138(10) 2018.

15. Arnbak BA, et al. Usual care for low back pain and barriers to best practice: A cross-sectional study in Danish general practice.

Musculoskeletal Care. 2024;22(2):e1911.

16. Lewis J, O’Sullivan P. Is it time to reframe how we care for people with non-traumatic musculoskeletal pain? Br J Sports Med.

2018.